Høyhastighetstog

Er politikerne så lettlurte?

Karin Christensen spør i ØP (10/12-18) om hvor det ble av det absolutte kravet om sentrumsnær jernbanestasjon, i Sandefjord. Der går nemlig Bane Nord inn for å legge jernbanestasjonen utenfor sentrum, dvs nær ved Sandefjord Videregående skole.

Da er det relevant å spørre om Bergeløkka i Larvik er mindre sentrumsnært. Og diskusjonen blir med ett mye mer åpen, og fornuftig.

Men det er ett absolutt krav til fra Bane Nord: Intercitytogene må kunne kjøre i 250 kilometer i timen. Transportøkonomisk Institutt, som har kvalitetssikret IC-planen, har et eget kapittel om hastighet som heter: «Dimensjonerende hastighet bør være 200 km/t.» Det brydde departementet seg ikke noe om, og Stortinget vedtok 250km/t. Det må ha gått fort i svingene.

Les hva TØI skriver på side 51:
«Kostnadsberegningene viser at en dimensjonering for 250 km/t innebærer en merkostnad. Denne merkostnaden skyldes flere faktorer. En 250 km/t trasé krever større svingradius, enn ved lavere hastigheter. Dette gjør at optimalisering av linjevalg blir vanskeligere, noe som igjen kan føre til flere dyre tunneler og lengre spor. Dimensjonering for 250 fremfor 200 km/t innebærer også dyrere utførelse av tunneler og dyrere jernbanetekniske komponenter. En dimensjonering for 250 km/t vil ha en merkostnad som foreløpig er anslått til drøye 10 milliarder for de tre strekningene.»

Og de fortsetter:
«Nytteberegningene viser ingen mernytte av en dimensjonering for 250 km/t. I nytteberegningene er det forutsatt bruk av IC-tog, med maksimal hastighet på 200 km/t. Togene kjører derfor like fort uansett om man dimensjonerer for 200 eller 250 km/t. Bruk av høyhastighetstog, som kan kjøre i 250km/t til å betjene IC-stoppene blir sett på som uaktuelt av Jernbaneverket. Disse togene har tyngre dører som det tar lenger tid å åpne og lukke. Oppholdstidene på stasjonene blir dermed lenger for disse togene enn for IC-tog. Dessuten er avstanden mellom IC-stoppene kort, noe som innebærer at man i svært liten grad får benyttet seg av topphastigheten på linjene.»

Altså: Kravet om 250km/t
– er dyrere.
– er tull fordi det kommer ikke til å bli kjøpt inn tog som går i 250 km/t.
– er ikke mulig fordi det er for kort avstand mellom stasjonene. De rekker ikke å få opp farta før de må bremse ned.

Dette er det andre absolutte kravet. Det andre som er udiskutabelt i følge Bane Nord, og det virker som om politikerne i Larvik har godtatt premissene.

Dette er en ganske tragisk sak for småbyene i Norge. Stortinget vedtar 250-kravet, og etterpå skal ingeniører legge traseene inn i terrenget – og se om de treffer byene. Hvilket vi altså ser at de ikke gjør, uten å grave opp byene.

Men det er tredobbelt tragisk, og det er Transportøkonomisk Institutt som konkluderer:
«Med dagens stoppmønster på Intercity kan det også stilles spørsmål ved om det er riktig å dimensjonere for 200 km/t for dette tilbudet. Jernbaneverkets kapasitetsanalyse viser at togene bare i liten grad får benyttet seg av topphastigheten på 200 km/t.»

Bane Nord lurte Stortinget. De lurte ikke kommunestyret i Sandefjord. Nå for vi se om Larvik Kommunestyre henger med, eller om det går for fort i svingene.

Rødt Larvik

Erik Ness

10.12.18

Lukk meny