Det er få kvinner som har fått gater eller torg oppkalt etter seg. Derfor er det på sin plass at Feministisk Initiativ har et åpent møte den siste lørdagen i mai der blant annet dette blir belyst og debattert. Når var det sist vi så en byste på sokkel av en kvinne? Slik er det i hele landet.

Det er ikke annerledes i Larvik. Dr. Holms vei, Thor Heyerdahl Videregående, Sachnowitz vei, stortingsmenn, mannlige diktere og vitenskapsmenn. Rødt ikke har sans for æresborgere, men det er et faktum at det bare er menn.

Slik har de med innflytelse, som oftest menn, usynliggjort den andre halvparten av befolkninga. De har dessuten passet på at det er menn med innflytelse som blir vist fram. Men Reidar Teigens plass på Torstrand var fint. Det betyr ikke at kvinnene ikke har betydd noe i Larvik.

Vi har et forslag: Unni Nielsens vei.

Unni Nielsen (1942–2005), født Boesen, har satt seg spor etter seg i Larvik og Norge. Som ung dro hun til sjøs som telegrafist. I 1967 hoppa hun av i USA, levde uten oppholdstillatelse i New York og ble kasta ut etter noen måneder. Hun deltok i de første Vietnam-demonstrasjonene utenfor FN-huset. Ungdomsboka hennes, Toccata og Fuge i d-moll, handler om denne tida.

Hun var en radikal Arbeiderparti-dame, satt i formannskapet i Tjølling, og hadde tillitsverv og jobbet i fagforeninga til barnebokforfatterne.

Unni Nielsen er mest kjent som forfatter og skrev 8 romaner, 13 ungdomsbøker og 2 barnebøker. Ofte var temaene solidaritet og rettferdighet.

I den faste, ukentlige spalta i Østlands-Posten brukte hun figuren Tante Laura som sitt alter ego, for å få satt ting på plass i lokalsamfunnet. Mens Unni Nielsens styrke var å se ting fra flere sider og så være tydelig, gikk Tante Laura rett på sak og var overtydelig.

Det finnes mange kvinner som gater og torg kan oppkalles etter, også som ikke har tilhørt eliten eller makta. Vi har flere navn på lur.

Unni Nielsens vei kan være et godt valg, i første omgang.

Rødt Larvik

21.08.19