Sykdom?

Skal vi nordmenn, og den nordiske modellen dømmes etter hvilke terrorhandlinger som gjort av nordmenn? Så absolutt et høyt og rungende, nei! Skal drøye 1,5 milliarder mennesker dømmes etter hva enkelte terrorister utfører. Det må vel også være et rungende nei.

Derfor er, vil jeg påstå, dette en klassisk tenkefeil, eller argumentasjonsfeil, som er som følgende: Terroristen er muslim. Islam er terror

Bytt ut muslim med nordmann, og Islam med Norge så trer feilen klarere fram.

Dette betyr ikke man ikke skal kritisere og debattere religion, eller demokrati eller noen annen ideologi eller overbevisning, det ville å være udemokratisk. Men argumentene må være debatterende, ikke fordømmende!

Det er ikke vanskelig å finne bestialiteter foreslått, skrevet, og utført i vel alle overbevisninger og ideologiers navn. Et lite dypdykk på internett vil vise ekkokammer for det meste i så henseende, med helt reelle eksempler, men tatt ut av sammenheng og spissformulert til en, mange tilfeller, en farlig doktrine som i sin navlebeskuelse gjør feilen å hive bare mer bensin på bålet til den, eller det eller de, som er utpekt som fienden.

Og når det da også gjøres det krumspring, å bruke kvinners undertrykking, til å undertrykke alle muslimer, også da de muslimske og minoritetskvinnene som ble valgt inn i den amerikanske Kongressen, eller de andregenerasjons kvinnene som tar lengst og høyest utdanning av alle grupper i Norge ifølge en statistikk for noen år siden.

Støtter vi deres frigjøring, eller utviklingen i en kultur, ved å spørre om deres tro er en sykdom?

For hvem er det som tolker religiøs tekst etter verste mening her, er det disse kvinnene, eller de som spør om Islam er en sykdom. Hvem av disse tolker fundamentalistisk?

Og la oss ikke glemme, at de aller, aller fleste ofrene er muslimer. De som kjemper og gir sitt liv i kamp mot disse ekstremistene, er muslimer, de som må flykte, er muslimer. Og når en Imam skal ha uttalt: – Islamisme er sykdom, Islam er en religion – skal vi da angripe hans tro. Hvilket samarbeid, hvilken utvikling fører det til? Her har vi en person som tar tydelig avstand til terror, som sannsynligvis har kortere vei inn i miljøene for radikalisering, men istedenfor samarbeid og dialog med felles mål, så angripes det, personlig faktisk, basert på en tankefeil?

Er det ikke på tide å spørre hvorfor, hva er det i menneskers situasjon som gjør at de gjør oppgjør, tar til våpen, uansett hvor og når. Vi kan ikke drive intellektuell latskap og skylde på en enkelt ting, for grusomheter skjer i alle leire i krig, uansett ideologi eller overbevisning, det er vel dokumentert.

Det sto væpnede mennesker utenfor valglokalene i USA. Hvilken situasjon var de påført, som gjorde at de tok sin overbevisning og radikaliserte den. For det er det mennesker gjør, ikke omvendt.

Vinjar Rosendal