Er politikerne så lettlurte?
Karin Christensen spør i ØP (10/12-18) om hvor det ble av det absolutte kravet om sentrumsnær jernbanestasjon, i Sandefjord. Der går nemlig Bane Nord inn for å legge jernbanestasjonen utenfor sentrum, dvs nær ved Sandefjord Videregående skole.
Da er det relevant å spørre om Bergeløkka i Larvik er mindre sentrumsnært. Og diskusjonen blir med ett mye mer åpen, og fornuftig.
Men det er ett absolutt krav til fra Bane Nord: Intercitytogene må kunne kjøre i 250 kilometer i timen. Transportøkonomisk Institutt, som har kvalitetssikret IC-planen, har et eget kapittel om hastighet som heter: «Dimensjonerende hastighet bør være 200 km/t.» Det brydde departementet seg ikke noe om, og Stortinget vedtok 250km/t. Det må ha gått fort i svingene.
Les hva TØI skriver
på side 51:
«Kostnadsberegningene viser at en
dimensjonering for 250 km/t innebærer en merkostnad. Denne
merkostnaden skyldes flere faktorer. En 250 km/t trasé krever større
svingradius, enn ved lavere hastigheter. Dette gjør at
optimalisering av linjevalg blir vanskeligere, noe som igjen kan føre
til flere dyre tunneler og lengre spor. Dimensjonering for 250
fremfor 200 km/t innebærer også dyrere utførelse av tunneler og
dyrere jernbanetekniske komponenter. En dimensjonering for 250 km/t
vil ha en merkostnad som foreløpig er anslått til drøye 10
milliarder for de tre strekningene.»
Og de
fortsetter:
«Nytteberegningene viser ingen mernytte
av en dimensjonering for 250 km/t. I nytteberegningene er det
forutsatt bruk av IC-tog, med maksimal hastighet på 200 km/t. Togene
kjører derfor like fort uansett om man dimensjonerer for 200 eller
250 km/t. Bruk av høyhastighetstog, som kan kjøre i 250km/t til å
betjene IC-stoppene blir sett på som uaktuelt av Jernbaneverket.
Disse togene har tyngre dører som det tar lenger tid å åpne og
lukke. Oppholdstidene på stasjonene blir dermed lenger for disse
togene enn for IC-tog. Dessuten er avstanden mellom IC-stoppene kort,
noe som innebærer at man i svært liten grad får benyttet seg av
topphastigheten på linjene.»
Altså: Kravet om
250km/t
– er dyrere.
– er tull fordi det kommer ikke til
å bli kjøpt inn tog som går i 250 km/t.
– er ikke mulig fordi
det er for kort avstand mellom stasjonene. De rekker ikke å få opp
farta før de må bremse ned.
Dette er det andre absolutte kravet. Det andre som er udiskutabelt i følge Bane Nord, og det virker som om politikerne i Larvik har godtatt premissene.
Dette er en ganske tragisk sak for småbyene i Norge. Stortinget vedtar 250-kravet, og etterpå skal ingeniører legge traseene inn i terrenget – og se om de treffer byene. Hvilket vi altså ser at de ikke gjør, uten å grave opp byene.
Men det er
tredobbelt tragisk, og det er Transportøkonomisk Institutt som
konkluderer:
«Med dagens stoppmønster på Intercity kan
det også stilles spørsmål ved om det er riktig å dimensjonere for
200 km/t for dette tilbudet. Jernbaneverkets kapasitetsanalyse
viser at togene bare i liten grad får benyttet seg av
topphastigheten på 200 km/t.»
Bane Nord lurte Stortinget. De lurte ikke kommunestyret i Sandefjord. Nå for vi se om Larvik Kommunestyre henger med, eller om det går for fort i svingene.
Rødt Larvik
Erik Ness
10.12.18