Saken om trygdeutbetalinger fra NAV har blitt en sak av gigantiske dimensjoner. For nå avsløres den ene historien etter den andre om syke, arbeidsledige eller delvis uføre mennesker som urettmessig har blitt knallhardt straffet fordi de har tatt seg den «frihet» å reise utenlands samtidig med at de har vært mottakere av trygdeytelser fra NAV. Det som nå fremkommer viser at dette berører hundrevis om ikke tusenvis av personer. Mange av disse har endt opp med fengselsdommer som har vært på linje med dommer for overfall og grov voldskriminalitet. Andre har fått sin privatøkonomi ruinert og blitt gjort til gjeldsslaver for resten av livet. De som har blitt rammet, er ofte mennesker med dårlig økonomi fordi de på grunn av sykdom og delvis uførhet har blitt utestengt fra arbeidslivet, og dermed har endt opp som NAV- brukere.

Selv om de urettmessige kravene om tilbakebetaling av trygd og framsetning av straffereaksjoner kommer fra NAV, så kan ikke skylden for denne skandalen bare pålegges NAV alene. Svikten i det offentlige forvaltningssystemet har vært total helt opp til regjeringsnivå. Den samme svikten gjelder også for domstolene og rettsapparatet.

Så sies det til forsvar for denne miseren, at feilen er forårsaket av den vanskelige tolkningen av EØS- regelverket. Et ytterst merkelig argument all den tid Norge svært så raskt og uten problemer har innført hundrevis av lover og forordninger utstedt av EU. Tunge direktiver som Tjenestedirektivet, Vikarbyrådirektivet og nå senest Norges tilslutning til EUs energiunion har hastig blitt en del av det norske lovverket. Disse forordningene har vært uproblematiske både å forstå og innføre, nettopp fordi de har vært til fordel for de med politisk og økonomisk makt og myndighet. Men når det gjelder en lov som begunstiger trygdemottakere, da har man i årevis, helt fra 2012 og kanskje før den tid, hatt store problemer med å tolke lovteksten.

Retten til å motta trygdeytelser er basert på gjensidig tillit mellom samfunnet og mottakeren av disse ytelsene, heter det så fint. Og derfor må misbruk av denne tilliten straffes strengt fra samfunnets side. Dette er årsaken til at personer som tiltales for slik svindel kan påregnes seg en langt strengere dom enn hva som vanligvis gjelder for økonomisk kriminalitet. Betyr det at loven er slik å forstå da: Kriminell atferd slik som svindel og bedrag er ikke uvanlig, men nærmest regelen i den «normale» økonomiske sfæren, derfor forventes verken høy moral eller tillit på dette området. Strafferammen blir derfor satt deretter.

Men en enslig mor eller en utslitt mann i sekstiårene som blir tatt for trygdesvindel skal tiltales og fengsles uten nåde, nettopp fordi den forbrytelsen de er har begått er et helt utilgivelig brudd på den sjenerøse tilliten samfunnet har utvist. Kravet og ansvaret om plettfri vandel og uangripelig atferd er altså pålagt denne gruppen. Hva annet enn klassejustis av edleste merke er dette?

Det er da man får lyst til å stemme i med Fred Åkerstrøm:

Sådan är kapitalismen

Otack är den armes lön

De e dom rikas paradis men

Ingen hör en fattigs bön

Kurt Ben Nilsen, Rødt Larvik

02.11.19