Heidi Follett var modig og sa fra om hvordan syke behandles i vårt velferdssystem. Det kostet henne dyrt – både personlig og økonomisk.
1. juli skrev Klassekampen om denne saken og fikk førstesiden.
Jeg jobber med NAV-saker daglig og ser kostnaden for enkeltindividet i et system som altfor ofte ikke fungerer.
Isteden for å ta Heidi på alvor og ettergå systemet, var det viktigere for aktørene i systemet å ta og kneble budbringer, slik at systemet kunne fortsette å fungere like dårlig som før. For det handler jo bare om syke mennesker som har falt utenfor ordinært arbeid – ikke sant? De har ingen verdi i dagens Norge.
Systemet fungerer ikke bedre nå enn da Heidi skrev kronikken «Dumskapens system» i 2013. Tvert imot, vil jeg si.
I Klassekampen står det at «Øverste ledelse i NAV hadde hatt møter om kronikken i hele dag» etter at den ble publisert.
Tenk hvis NAV hadde tatt inn over seg det Heidi skrev, og gjort noe med problemene hun beskriver!
Men nei, det var viktigere å få dysset saken ned.
Jeg forstår at iFokus var redd for hva deres eneste oppdragsgiver ville si. MEN: mange av dem som jobber i attføringsbedrifter vet så inderlig vel at systemet NAV ofte påfører brukerne «systemtraumer» som Heidi kaller det. Det er tross alt veilederne i disse bedriftene som fysisk møter dem som har behov for hjelp og som ser hvordan disse sliter i møte med systemet som ikke fungerer.
Beslutningstakerne i NAV ser dem ikke. For dem er de bare et personnummer. Avslag gis til brukere uten ansikt.
Jeg ser leder i iFokus sier noe om hvordan det skal varsles. Med all respekt å melde har han ikke forstått hva dette egentlig handler om. Det er SYSTEMET det er noe galt med – altså NAV. Oppdragsgiver eller ikke. Når leverandører av tjenester til NAV ser at systemet ikke fungerer – hvem andre enn dem burde fortelle om det!? Har ikke de som skal hjelpe syke og dem som ikke har en egen stemme i systemet, egentlig en plikt til å fortelle oppdragsgiver at det NAV holder på med faktisk mange ganger gjør folk enda sykere?! Om ikke annet en moralsk plikt. Men folk tør ikke.
Jeg snakker med ansatte i NAV og mennesker som jobber i tiltaksbedrifter i hele Norge. Mange av dem uttrykker stor fortvilelse fordi de jobber i et system som ikke fungerer, men er redde for å si noe.
Vil vi ha det slik?
Leger, spesialister og behandlere er fortvilet over at deres pasienter ikke får rettmessige ytelser og blir kasteballer i et system som ikke fungerer. Mange av dem tør heller ikke komme på kant med NAV. Noen tør, men det koster.
Vil vi ha det slik?
Jeg har selv opplevd å bli «kalt inn på teppet» av NAV som følge av jobben jeg gjør. Mange i NAV liker meg ikke. Det lever jeg godt med.
Enda flere i NAV er glad for at jeg finnes. Det er mange ansatte i tiltaksbedrifter, leger, spesialister og andre behandlere også. Og ikke minst klientene mine, som ikke orker å kjempe mot systemet NAV.
Leder i iFokus sier i Klassekampen: «Hvis du går ut i nasjonale medier og karakteriserer NAV og din egen arbeidsgiver som dumskapens system, så er det et massivt apparat du får mot deg som enkeltperson.»
NETTOPP! Enkeltpersoner får «et massivt apparat» mot seg – enkeltpersoner som tør å si fra om systemsvikt.
For mange brukere av NAV er opplevelsen også å få dette massive apparatet mot seg, hvis de ikke passer inn i systemet og er for syke til å gjøre det systemet forlanger.
Det er på høy tid at NAV tar varselet til Heidi på alvor! Ukulturen i NAV må bort så fort som mulig og et system hvor ansatte og brukere blir sett og hørt må på plass. Er vi tjent med en fryktkultur?
Er ikke systemet til for de som er i behov av det?
Denne saken viser at systemet til for systemets skyld! Nåde den som kritiserer det!
Ina Dølerud, Styremedlem i Rødt Larvik, Tjodalyng