Dette ambisiøse målet er hentet fra FNs bærekraftsmål, og finnes i Larvik kommunes strategiplan for de neste fire årene. Ikke uten grunn; i Norge øker andelen fattige for hvert år.

Over 100.000 barn vokser opp i vedvarende lavinntektsfamilier. Godt over halvparten av barna har innvandrerbakgrunn (Kilde: SSB). Vi vet at fattigdom kan være svært stressende, og at økonomiske problemer ofte opptrer samtidig med andre sosiale- eller helseutfordringer. At så mange barn vokser opp i familier med begrensede økonomiske ressurser er derfor dypt problematisk og alvorlig. Fattigdomsbekjempelsen er høyst relevant også for vårt lokalsamfunn. Hvert år får 600–800 Larviksbarn klær fra Røde Kors. I tillegg er mange familier avhengig av andre håndsutsrekninger, i form av julemat, gaver, praktisk hjelp i hjemmet, og støtte til fritidsaktiviteter.

Nå tenker kanskje noen at fattigdom er selvforskyldt, at man burde forvalte sine interesser på en bedre måte, stå opp om morran, osv. Og at fattigdomskonteksten er et privat, tafatt anliggende den enkelte selv må bære konsekvensene av. Men visste du at sosialhjelpssatsene i kommunen er så lave at mange bare kan glemme og ta seg en tur i barnebursdag eller til tannlegen? Eller at dersom du har sosialstønad eller trygd, så diskvalifiserer dette fra universelle ordninger andre nyter godt av, som barnetrygd eller godgjøring som folkevalgt? Slik blir godene flest for de berettigede. Og de friske.

Med Covid har vi sett flere eksempler på strukturelle forhold som griper inn i folks hverdag, og bidrar til å gjøre ulikhetene større. Som den diskriminerende forvaltningen i NAV, hvor de som i påvente av klagebehandling står helt uten sykdomsrelaterte ytelser, og får beskjed om at dagpengesøknad til friske mennesker skal prioriteres. Slik øker utfordringene for dem som hadde kjipt nok fra før. Og det er selvsagt at barn rammes.

Men FNs mål om å utrydde fattigdom er likevel ikke et prioritert satsingsområde i kommunens plan for de neste fire årene. Rødt er svært bekymret for dette. Da leses strategidokumentet heller som en selvrefererende plan, hvor fattigdom er noe som finnes langt unna administrasjonen og folkevalgte, noe som gjelder noen andre. Der ute et sted. Slik rasjonaliseres «bunnlinje-håndtering» av sårbare familier. Som for eksempel at barna på Verdensmesteren skole igjen foreslås spredt for alle vinder. Eller at Tolketjenesten snart bare er en fattig skygge av den demokratiske og lovpålagte funksjonen den skal være, med den overhengende risikoen for at tolkeoppdraget i realiteten delegeres til skolebarna i familien. Ikke akkurat vern av barn.

I strategidokumentet påberoper kommunen seg å ville fremme «samskaping» – definert som likeverdige, samarbeidende partnerskap. Men når den grunnleggende ubalansen som fattigdom representerer, ikke engang har et primærfokus, hvordan kan det resultere i reell samskaping? Rødt mener derfor at samskapingsbegrepet i kommuneplanen framstår som hul nytale. Og at tilstandene fordrer en helt annen tilnærming. Rødt krever derfor at barnetrygd umiddelbart holdes utenfor beregning av økonomisk sosialhjelp. Rødt mener også at grunnleggende demokrati og medborgerskap forutsetter at Tolketjenesten skjermes for kutt, og at folk ikke skal trekkes i trygd eller stønad for godtgjøring relatert til politiske verv. Det framstår også selvsagt, og i tråd med kommuneplanens egne vyer om samskaping, at nedleggelse av Verdensmesteren kun kan utforskes i samråd med dem som berøres av den.

Dessuten lurer Rødt på innsparing av lønnskostnader hos toppadministrasjonen i kommunen i forbindelse med den siste omorganiseringen og planene framover. For der er det ikke så mye fattigdomsproblematikk, eller?

Steinar Henden, Ina Dølerud og Heidi Follett